TLDR: Jeg løp på 23:41 og er rett og slett kjempefornøyd.
Og så skulle det løpes. Eller gås veldig fort, da. Det er jo ganske bratt opp Wyllerløypa.
Men først må jeg gi meg selv en liten applaus for det aller viktigste, nemlig denne treningsutviklingen her:
Dette er altså en oversikt over løpemengden min per uke siden jeg startet dette bratte prosjektet i juni.
Se på det, da. Hæ?! For en innsats. Viktigste lærdom (det er bare den samme gamle lærdommen, altså): Fuck optimalisering, det er bærekraft og mild innsats som gjelder.
Løpsrapport
I juni skrev jeg at målet for Oslos Bratteste var å løpe på 23:30. Da tok jeg utgangspunkt i min egen pers på 22:06, la på til en tid jeg tenkte det var rimelig å kunne forvente med litt trim og trakk fra litt på pur faen. Sånn løpemessig er det ikke noe poeng for meg med et mål jeg vet jeg kan nå.
Dette gjelder ikke for andre områder i livet, der er jeg veldig for slappe, oppnåelige mål.
14. september kom, sola skinte og forholdene var rett og slett helt perfekte. Jeg satt på en kumlokk i Sørkedalen og tenkte at Wyllerløypa så ganske annerledes ut oppkledd til løp, enn alle gangene jeg og han jeg bor sammen med har vært oppi der i sommer. Jeg tror vi må ha vært der sju-åtte ganger de siste tre månedene? Der jeg satt og knøyt VJ Irockene, føltes det som en veldig trygghet.
Et eller annet skjedde med arrangeringa av puljestarten. Selv om jeg hadde sagt at jeg skulle løpe i pulja for forventet sluttid på 24 til 26 minutter, skulle vi plutselig starte ti minutter før skjemaet. Det er ikke sånt som betyr så mye for meg, men det gjorde jo at jeg nesten ikke varmet opp i det hele tatt.
Heldigvis har jeg en svigerfar som på ekte er ekspert på fysisk anstrengelse, og han har sagt at det rett og slett ikke er så farlig med den oppvarminga, når det kommer til prestasjon.
Dessuten viste det seg at jeg uansett skulle åpne altfor hardt, så jeg kan love at det ikke hadde spilt noen rolle om jeg fikk jogget ti minutter eller ikke.
Jeg skrittet inn i den aller første kneika med grovt overdreven steglengde og helt hodeløs intensitetsstyring. Skulle tro jeg ikke hadde slept meg opp der åtte ganger tidligere i sommer. Jeg tror det var en blanding av lettelse over å endelig være i gang og frykt for å løpe på 32 minutter som fikk meg til å dødse ut fra start på den måten.
Iallfall var jeg helt ferdig da det flatet ut mot toppen av Wyller. Med omsorg for meg selv streket jeg mentalt over planen om å øke frekvensen på flatene for å tjene litt tid. Plan b var heldigvis fortsatt gjennomførbar: å komme meg til toppen uten å grine eller stoppe helt.
Sånn i ettertid ser jeg at jeg ikke er helt i konkurransemodus, eller hva vi nå skal kalle det. Ikke bare var jeg urutinert nok til å sprengåpne inn i verdens største sprengåpningsfelle, jeg ante ikke hvordan folk rundt meg lå an i forhold til meg. Vet ikke hvor mange som løp forbi meg og vet ikke hvor mange jeg løp forbi. Det var jo egentlig litt fint.
Flata forbi den lille kulpen var grusom fysisk og seig mentalt, men jeg klarte å tenke på at det viktigste var å holde bevegelsen framover. Altså, ikke stoppe helt opp. Det hjalp å komme inn i bakken igjen, da matchet liksom farta mer med følelsen. Jeg gikk og gikk og gikk.
Litt oppi svingen tittet jeg for første og eneste gang på klokka, og så at den viste 19-tallet først. Hjernekapasiteten var ikke akkurat på sitt høyeste, for eksempel klarte jeg ikke lese de siste tallene på klokka, men jeg begynte å lure på om jeg ikke kunne komme meg i mål på rundt 24 minutter? Valgte å ikke tenke noe mer på det. På dette tidspunktet var det ingenting som «satt i hodet», for å si det sånn. Hater når folk sier at alt sitter i hodet? Liksom, nei? Jeg kan smake syre i svelget?
Noen minutter lidelse senere så jeg toppen. Heldigvis sto Hallén og filma i innspurten, så da måtte jeg løpe litt. Stoppet klokka på 23:41 og tenkte at det her har vært mitt livs prestasjon. Og da tenkte jeg ikke først og fremst på dagens løping, men på all sommerens løping.
Hva nå?
Jeg vet ikke.
Skal jeg holde det gående?
Jeg vet ikke.
Klem fra Siri